Dikt: Hunden

Jeg aldri hunden mer vil slå, men klappe vennlig den, dens hale til å logre få; den bliver da min venn. Det vennskap ei fortraktes bør; ti han trofast er. Han glemmer ei hva godt jeg gjør, hans blikk mitt hjerte ser. Kom da, min kjære kamerat! Jeg dele vil mitt brød. Min hånd skal tjene deg til fat, min venn i liv og død. Henrik Wergeland.